Jeg har i dag med meg kommunedirektør Tor Jakob Reitan, kommuneoverlege Leif Edvard Vonen, samt etatssjefene Hans Frederik Selvaag og Ann Kristin Geving. Pressekonferansen blir streamet i flere kanaler, og vi har i dag også med oss døvetolk. Min innledning vil også bli lagt ut offentlig i våre kanaler.

Kjære Stjørdalinger.

For 10 dager inviterte kommunen til en dugnad. Den dugnaden har hatt effekt. Besøksstatistikk på handelssentrene våre viser eksempelvis at vi er mindre ute blant folk, at vi drar mer alene og gjør mer målrettede handler. Mange arrangement er blitt avlyst. Alt er beklagelig, men i en smittesituasjon allikevel ønskelig. Viktigst allikevel: jeg kan i dag slå fast at vi også gjennom smittesporingen ser og kan dokumentere at dette har hatt effekt.

Antallet nærkontakter blant de smittede i perioden har gått betydelig ned siden før vi iverksatte disse tiltakene og disse anbefalingene, og vi vet med sikkerhet at arrangementer og situasjoner er blitt avlyst der hvor nye smittede egentlig hadde tenkt- og ville ha deltatt om dette ikke hadde skjedd.

Allikevel er vi ikke helt i mål. I den grad vi noen gang kan snakke om å være i mål i den for oss alle smått uvirkelige situasjonen vi står i. Når vi for 10 dager siden inviterte til den mest omfattende dugnaden vi hadde invitert til siden 12.mars så var det ikke fordi ting var ute av kontroll, men fordi vi ville forsikre oss at de ikke kom ut av kontroll. Dét har vi lyktes med. Men vi har fortsatt smitte, og vi har også fortsatt noen tilfeller der vi ikke kjenner smittekilden.

Dette kan være smitte overført på dørhåndtak eller annet tilfeldig vis, men det kan også bety at det går noen ute som er smittet og som vi ikke vet om.

Før jeg kommer til hvilke konklusjoner vi har trukket av dette vil jeg benytte anledningen til å reflektere litt rundt hvorfor vi gjør som vi gjør. Det er helt naturlig at når noe drar ut i omfang og tid så øker antallet spørsmål og usikkerhet. La meg derfor først som sist slå fast at usikkerhet som sådan ligger i kjernen av det vi er gitt i oppgave å lede oss gjennom her. Det eneste vi vet sikkert er nærmest at når vi begrenser kontakt så reduserer vi også risikoen for smitteoverføring. Dette jamfør også resultatene av dugnaden som jeg viste til innledningsvis.

Mange er derfor de som overfor meg tar til orde for at vi burde gått enda hardere til verks. Noen mener sågar at vi bør stenge ned «alt» som stenges ned kan for en 14-dagers periode. Hvorfor gjør vi ikke dette? La meg derfor ærlig dele noen av vurderingene rundt akkurat dét.

Det at vi opplever smitte, tatt i betraktning smitten rundt oss, er noe vi må påregne også framover. Helt til pandemien er over må vi påregne dette. Om en fullstendig nedstenging, i den grad dette er mulig, hadde tatt knekken på smitten her og nå blir derfor spørsmålet: skulle vi da gjort det samme igjen om smitten dukket opp på ny om 14 dager, og så på ny igjen 14 dager etter dette? Det å holde alt stengt er ikke opprettholdbart både fordi det å stenge også har mange negative konsekvenser. Det kan være barn og unge som sliter psykisk. Det kan være familie som helt forståelig savner kontakt med sine nærmeste eldre.

Vi vet også at noen av oss er slik laget at de helt siden 12.mars har gått mye lenger i egne restriksjoner i egne liv enn det store flertallet av oss, mens atter andre ikke bryr seg i det hele tatt. De første trenger vi ikke bruke mye tid på fra et rent smittevernståsted, de sistnevnte likeså. For noen vil knapt forbud og bøter være tilstrekkelig. De vi må ha med oss i dugnaden er den store og tause majoritet. Flest mulig av de mellom disse ytterpunktene.

Og for å klare også dette så kan ikke våre anbefalinger og begrensninger strekke seg så langt at en stor andel til slutt gir opp og kaster kortene. Stenger vi svømmehallen i Stjørdal med det resultat at alle reiser til svømmehallen i Hommelvik i stedet så trenger vi ikke like det, men vi må forholde oss til det. Og sånn sett vil begrensninger, om de strekkes for langt, også kunne ha potensiell negativ effekt.

Opp mot dette må vi balansere vår hovedtilnærming som fortsatt er å heller iverksette strenge tiltak og anbefalinger over en så kort periode som mulig, enn å iverksette enda strengere tiltak og anbefalinger over en mye lengre periode.

I dette landskapet forsøker vi å operere så godt som vi kan, og avveie ulike hensyn. Vi har i dette tidligere sagt at å holde skoler og barnehager åpne har førsteprioritet, å åpne opp for barn og unges aktiviteter andreprioritet, å ivareta våre eldres behov for sosial kontakt tredjeprioritet, mens vi voksne midt imellom har siste prioritet.

Jeg forstår også at mange blir usikker når vi kommer med så mange råd og anbefalinger om hva å gjøre. Og jeg har selv mottatt mange direkte henvendelser fra innbyggere om dette. For å illustrere hvorfor det må være slik, vil jeg nevne to av de som jeg har fått og det svaret som jeg ga.

En person spurte meg om vedkommende nå kunne dra på treningssenter. Vi har ikke stengt treningssentrene svarte jeg, men oppfordret alle til å begrense og unngå sosial kontakt i størst mulig grad. Er du i et rehabiliteringsløp etter en bilulykke og trenger å følge dette strengt og ikke har andre muligheter så bør du kanskje dra, men være ekstra påpasselig med å overholde smittevernreglene. Er du ikke i noe slikt og har i koronaperioden fått installert treningsutstyr i kjelleren så er det kanskje på tide å vurdere å ta dette i bruk nå.

Noen andre spurte meg om de burde dra på en forhåndsbetalt forestilling i nabokommunen. Vi har ikke innført portforbud svarte jeg, men stoler på at dere gjør kloke valg og betraktninger i egne liv. Har du en datter som deltar og har øvd i ett år og gleder seg til at mamma og pappa skal komme så bør du kanskje dra, men være ekstra påpasselig med smittevernet. Er du en storforbruker av kulturelle begivenheter med god råd, kanskje du kan stå over denne.

Poenget er: vi kan ikke som kommune gå inn i alle disse enkelttilfellene. Den store majoritet av vår befolkning er ikke bare like god, men faktisk enda dyktigere til å veie sine egne individuelle behov opp mot det behovet vi også har for å begrense smitten – rett og slett fordi vi som kommune ikke kan ha oversikt over alle individuelle forhold.

Jeg vil derfor også henstille resten av befolkningen til å tenke på samme måte om hverandre. Selv bruker jeg ikke maske på offentlig sted om jeg anser at jeg klarer å holde 1-meteren for eksempel. Men jeg har også brukt maske de gangene jeg har levert i barnehage på et tidspunkt hvor jeg vet at det er mange andre som leverer samtidig. For den personen som drar på trening eller oppsøker et arrangement så kan det også være at for akkurat denne så var dette helt nødvendig for å holde på en god psyke nå.

Vær raus med hverandre. Blir noen smittet så kan man rett og slett ha vært uheldig. Selv med omfattende smittetiltak så opplever vi alle situasjoner der vi kan oppleve å bli smittet. Og for 14-dager siden så tror jeg de fleste av oss hadde senket skuldrene litt lenger enn vi burde.

Forrige helg følte jeg behov for å kontakte noen som jeg fikk beskjed om at slet litt fordi de hadde opplevd smitte hos seg. Jeg sa til de at dette like så godt kunne vært ordføreren deres som var i deres sted.

Jeg har vært vitne til en utrolig innsats i lokalsamfunnet den senere tiden. En innsats som bare gjør meg enda mer styrket i troen på at vi lever i et lokalsamfunn hvor folk bryr seg om hverandre, og vil hverandre godt. Dette enten de mener smittetiltakene går for langt eller for kort. Siden 12.mars har jeg lett etter å finne også noe positivt ved denne pandemien, og for meg er iallfall dette da, om ikke annet, noe veldig betryggende og jeg vil si rørende.

Dette skal vi da også derfor håndtere i fortsettelsen slik vi har håndtert det hittil. Sammen, og ved å spille på det beste i hverandre.

Basert på dagens situasjon og de smittevernfaglige rådene har vi da også kommet til at vi finner rom for å gjennomføre noen gradvise og forsiktige lettelser i anbefalingene for neste 14-dagers periode.

Det at vi har lyktes så langt, er det som også gjør at vi nå kan gjøre dette. Det at vi fortsatt har smitte er det som gjør at vi enda ikke kan åpne helt.

I tråd med prioriteringene vil vi derfor gi uttrykk for følgende tiltak i egen organisasjon, og følgende anmodninger for det øvrige samfunnsliv:

Fra onsdag denne uken (18.november) åpner vi for trening i egen kommune for barne- og ungdomsidretten (fram til 20 år). Men vi ønsker ikke at det blir gjennomført kamper eller foretas noen matservering i tilknytning til disse ennå. Vi ber også om at foreldre avstår mest mulig fra kontakt seg imellom i tilknytning til disse treningene. Vi ber videre idrettslagene i forkant om å forsikre seg en ekstra gang om at smittevernrutinene kan overholdes. Våre idrettshaller og svømmehallen åpnes også som en følge av dette. Svømmehallen vil være åpen for avbenyttelse for alle, men som jeg vil redegjøre for henstiller vi voksne til fortsatt å vurdere- og begrense sosial kontakt og omgang. Skolene går videre til gult beredskapsnivå, og gjennomgår før onsdag rutinene knyttet til disse. I etterkant vil vi også gjennomgå rutinene ved rød beredskap basert på de erfaringene vi har nå, og i tilfellet vi skulle få bruk for å iverksette de igjen.

Fra fredag denne uken (20.november) vil vi åpne for besøk ved bosenter, institusjoner og heldøgns omsorgsboliger. Etat omsorg vil imidlertid bruke uken for på sin side å gjennomgå rutinene for besøkskontroll, og besøkskontrollen vil være skjerpet også i tiden framover. Den store frykten vår er å få smitte inn på noen av disse institusjonene, noe kommunedirektøren vil si mer om. Kimen åpner også, herunder kulturskoleundervisning og ungdomsklubb, men først etter å ha gjort en fornyet vurdering også av sine rutiner. Det kan virke paradoksalt at vi åpner også for arrangement fra neste helg her, men vurderingen er på den ene side at dette gjøres under profesjonelt oversyn innenfor de nasjonale rammene og samtidig representerer en kommersiell aktivitet med betydning for verdiskaping og arbeidsplasser.

Fra førstkommende helg av og fram til neste helg videreføres og opprettholdes imidlertid alle andre tiltak. Vi opprettholder den generelle anbefalingen om å unngå unødig sosial omgang og kontakt. Vi ber folk vurdere behovet for reiser til arrangement utenfor kommunen sterkt. Vi ønsker fortsatt at man avstår fra organiserte møter i lag, foreninger og trening for voksne. Vi oppfordrer fortsatt til hjemmekontor og digitale møter der hvor dette fungerer greit og som et godt alternativ. Vi anbefaler også å unngå kollektivtrafikk og å bruke munnbind i situasjoner der hvor 1-meteren ikke kan holdes.

Disse rådene gjelder fram til og med fredag 27.november. Så vil vi onsdag i neste uke (den 25.november) avholde en ny pressekonferanse basert på utviklingen fram til da. Vi ser at tiltakene vi har iverksatt har effekt, nå prioriterer vi barn og unge og de eldre først, med et mål om å kunne prioritere de ytterligere framover.

Målet er nå da at vi forhåpentligvis skal komme tilbake til en ny normal fra og med helga 28-29.november. Jeg har imidlertid lyst til å understreke at denne nye normalen ikke er det samme som at vi går tilbake til der vi var i oktober.

1 meter bør vi søke å forstå som 2 meter fram til jul. Liste bør føres over hvem man møter. Man bør varsle alle man har vært i kontakt med fra det øyeblikk man drar og tester seg. Alle bør teste seg ved de minste symptomer. Voksne bør prioritere og begrense antallet sosiale kontaktpunkt.

Dette vil vare fram til pandemien er over. Men kamper i idrett blant barn og unge, og organisert aktivitet blant vokse kan da forhåpentligvis gjenopptas.

Kjære alle sammen. Jeg vet at pandemien krever mye av oss. Jeg ber alle følge med på de lokale, så vel som de nasjonale rådene og utviklingen i disse. Jeg vet det er krevende og kan virke uoversiktlig, men situasjonen krever dette av oss.

Vi vil ikke få en normal desember måned. Og helt normalt vil ikke noe bli før vi er ferdig med denne pandemien. Men målet er i alle fall en så normal jul som mulig for alle.

Jeg vil nok en gang takke både innbyggere og ansatte som har imponert meg kraftig i denne perioden. Sammen skal vi også fremover legge grunnlaget for det som er vårt felles mål: et best mulig samfunn for våre barn og våre eldre, med mins mulig helseplager og død.

De 10 dagene vi har lagt bak oss har gjort meg styrket i troen på at vi vil klare dette.